Kvantemekanikkens gyldighetsområde

Fra Cosmic chemistry, kap. 21; John C. Lennox

Det mekanistiske synet viste seg å være feil i sin kjerne. Det ble rettet opp ved kvantemekanikkens forståelse av den subatomære verden av elektroner, nøytroner, protoner og andre elementær-partikler som fundamentale bygnings-blokker. Et kjerneproblem var at det klassisk mekanistiske synet ikke kunne gjøre rede for stabiliteten til atomet. Elektronene som gikk i planetarisk bane omkring kjernen, skulle etter den klassiske modellen miste energi og bli dratt mot atomkjernen. Men dette skjedde ikke. Den danske fysikeren Niels Bohr var med å løse dette problemet.

Werner Heissenberg viste at vi ikke samtidig kan måle elektronets hastighet og dets posisjon. Hans berømte usikkerhetsprinsipp, sier at jo mer nøyaktig en måler posisjonen, dess mindre nøyaktig kan en måle hastigheten (momentumet) og vice versa. Vi får ikke et nøyaktig resultat, men bare en sannsynlighetsfordeling over mulige resultater. Mens observatørens rolle og plass ikke spiller noen rolle i den klassiske verden, så blir observasjon et samspill av materie og sinn, som involver ikke-materiell årsaksdannelse. John Wheeler kalte det et deltagende univers, og som sådant gir det oss en ny forståelse av virkeligheten. W. Heissenberg skrev: Naturlovene formulert matematisk i kvante-teori, handler ikke om selve elementærpartiklene, men om vår forståelse av dem. Etter hans syn er kvantemekanikken mer av forståelsesmessig art, enn av vesens-betydning. Den blir slik sett en informasjonsteori. Figur: Illustrasjon av Heissenbergs usikkerhetsprinsipp

Kvantefysiker Henry Stapp, som ved flere anledninger arbeidet i lag med Heiisenberg, Pauli og Wheeler trekker denne slutningen: Den klassiske måten forutsetter at alle aspekter ved naturen, kan forklares fullstendig i termer av at materie handler på materie. Men kvanteverdenen skiller seg på fundamentalt vis fra dette kjerneprinsipp i materialismen. Denne enorme strukturelle forskjellen i den virkelige (kvante)verden mellom materie-materie interaksjoner og materie-sinn interaksjoner, tydeliggjør den ekstreme naiviteten i å prøve å forstå forbindelsen mellom sinn og materie, innenfor et materialistisk rammeverk (39). Kvantemekanikken tegner et bilde der solid materie oppløses til å erstattes av merkelig magnetisering og vibrasjoner av usynlig kjerne-energi. Kvantemekanikken underminerer materialismen, fordi den åpenbarer at materie har mye mindre substans, enn vi er vant med å tro.

Noen ganger blir det hevdet at kvantemekanikk bare har å gjøre med det ekstremt lille, på atom- og subatom -nivå, og ikke har noen implikasjoner for makroskopiske objekter som den menneskelig hjerne. Stapp har gjort noen viktige erfaringer: Selv om mange nevro-vitenskapsmenn og filosofer, ikke spesifikt forutsetter gyldigheten av klassisk fysikk, som de vet er feilaktig i regimet til oppførselen av ioner og molekyler, som spiller en nøkkelrolle i dynamikken til den bevisste hjerne, så fortsetter de å danne seg forestillinger i essensielt klassiske termer. De har lukket sine sinn for de enorme praktiske og forståelsesmessige fordelene, bragt fram av det 20. århundredes framgang i fysikk (34)

Stapp som, tilfeldigvis, viser liten interesse for religiøse ideer eller intelligent design, konkluderer ikke desto mindre med at kvantemekanikk har store konsekvenser for vår tanke om oss selv som menneskelige vesener. Det som er merkelig, er at selv om kvantemekanikken nesten er hundre år gammel, er det relativt få mennesker som synes å ha fattet at den har 'gruset' det materialistiske synet med dets determinisme.

Fysiker Stephen Barr skrev: Argumentet mot materialisme, basert på kvantefysikk, er et sterkt argument, og har visselig ikke blitt motbevist. Argumentasjonslinjen er heller subtil, og er ikke velkjent, selv blant praktiserende fysikere. Men i den grad det er korrekt, er det den viktigste filosofiske implikasjonen fra noen vitenskapelig oppdagelse. For noen er dette det mest ukomfortable aspekt ved kvantemekanikk. Det viser at vitenskapsfolk ikke kan unngå klare filosofiske implikasjoner fra sin vitenskap: At materialismen ikke kan bestå. Dette er ikke et eks. på at religion triumferer over vitenskap. Det er vitenskap som triumferer over materialisme og reåpner døren for å fornemme Guds bevissthet.

Stoffutvalg og oversettelse ved Asbjørn E. Lund